Gudenes endelikt

Gudene vet selv forut når den skal komme og mange kjennetegn på den går i forveien. Ondskap og vold tiltar. Æsenes gullkammede hane (Gullinkambi) galer og vekker heltene hos Odin. Likeså galer den sotbrune hanen nede hos Hel og den røde hanen Fjalar i jotnenes verden, og Garm gjør høyt utenfor Gnipahelleren.

I tre år er det slagsmål og ondskap over all verden. Da dreper brødre hverandre av vinnesyke, og sønnen skåner ikke sin far. Så følger tre andre år som er en eneste vinter. Snøen fyker fra alle kanter, solen varmer ikke, og det blåser hvasse vinder. Denne vinter kalles fimbulvinter (den store vinter). Ulven Skoll sluker solen, og Hate eller Månegarm sluker månen så blodet sprøyter over himmelen og i luften. Da blir også stjernene borte. Jorden og alle berg skjelver. Trærne løsner fra jorden og alle bånd slites over. Da kommer både Loke og Fenresulven løs.

Midgardsormen søker opp på land og farer så voldsomt av sted at havet skyller inn over stranden. Nå blir skipet Naglfar flott. Det er gjort av døde menns negler, og derfor bør en alltid klippe neglene på lik før de begraves, for at Naglfar kan bli så mye seinere ferdig. Loke styrer skipet, og ham følger Hels skarer. Jotnen Rym (Hrymr) kommer austfra. Med ham er alle rimtussene. Fenresulven farer fram med gapende munn. Dens overkjeve rører ved himmelen og underkjeven ved jorden. Den ville gape enda høyere om det var rom til det. Det brenner ild ut av øynene på den. Midgardsormen blåser eiter ut over luft og hav. Den holder seg ved siden av ulven.

Mens det gnyr av alt dette, klovner himmelen, og Muspells sønner kommer ridende fra sør med Surt i spissen. Det brenner ild både foran og etter ham. Hans sverd skinner klarere enn solen, og idet de kommer ut på brua Bivrost, brister den under dem. Muspellssønnene, Fenresulven og Midgardsormen, Loke, Rym og alle rimtussene søker hen til vollen Vigrid, som er hundre mil bred hver vei. Muspellssønnene fylker seg til strid og det skinner lang vei av den fylkingen.

Nå er på æsenes side Heimdall stått opp, og han blåser av alle krefter i Gjallarhornet for å vekke gudene. De samler seg til ting og rådslår. Odin rir til Mimes brønn for å hente råd. Yggdrasils ask skjelver, og der er intet i himmelen eller på jorden uten at det føler redsel. Æsene og alle einherjene kler seg i sine hærklær og søker fram på Vigrid. Odin rir først med sin gullhjelm, sin fagre brynje og spydet Gungne. Han stevner mot Fenresulven. Ved siden ham går Tor, men han kan ikke hjelpe ham, for han har nok å gjøre med å kjempe mot Midgardsormen. Frøy strir mot Surt og Ty mot hunden Garm, som også er kommet løs. Heimdall kjemper med Loke.

Tor dreper nok Midgardsormen, men orker bare å gå ni skritt etter kampen. Da segner han død til jorden på grunn av alt det eiter ormen har blåst på ham. Ulven sluker Odin, og det blir gudens bane. Men straks trer Vidar fram. Han setter sin ene fot i ulvens underkjeve og tar med hånden fatt i overkjeven, og dermed sliter han sund gapet på den. Han har på foten en tykk sko som er gjort av alle de skinnlapper folk skjærer av skoene sine ved tå og hæl, og derfor skal en alltid kaste slike lapper bort for at de kan komme æsene til gode. (slik forteller Snorres Edda, men etter Völuspá dreper Vidar ulven med sitt sverd.) Frøy faller for Surt. Han har da ikke lenger sitt gode sverd som han gav til Skirne. Ty og Garm dreper hverandre, likeså Loke og Heimdall.

Så slynger Surt ild over hele jorden og alt går til grunne. Det ville, krigerske livet er forbi, og et nytt liv begynner.

Av havet stiger opp en ny jord, grønn og fager, hvor åkrene vokser uten at de er tilsådd. Solen har født en datter likeså fager som hun selv. Datteren styrer nå solens gang i morens sted. Alt vondt har fått en ende. På Idavollen samler de æser seg som ikke er falt i den siste store strid, Vidar, Våle og Torssønnene Mode og Magne. Dit kommer også Balder og Hòd fra Hel, og Høne som vender tilbake fra Vanaheim. Atter bor det æser på Idavollen hvor Åsgård fordum stod. De finner i gresset gudenes gamle gullbrikker og minnes og taler med hverandre om gamle tider. Mode og Magne skal ha Mjollne nå da Tors strid er endt. Heller ikke alle menneskene er døde. Liv og Livtrase (Líf, Lífþrasir) har frelst seg fra Surts ild på et sted som heter Hoddmimesholt, og hatt morgendugg til mat. Fra dem stammer en ny menneskeslekt. På Gimle står en sal som er tekket med gull og er fagrere enn solen. Der skal en rettferdig slekt bo og nyte evig glede. "Da kommer den mektige ovenfra, han som rår for alt".